Nettverk eller det ensomme beredskapslivet

[Shoggoth]

Jeg er over gjennomsnittet interessert i beredskap, både på det personlige og samfunnsmessige planet. Jeg hag en praktisk-logisk tilgang til emnet og driver på hobby-nivå. Men jeg føler meg ganske ensom med dette. Vennene mine er mindre interessert og har en del fordommer som jeg tror kommer fra "de amerikanske doomsday preppers" hvis jeg kan være så freidig å generalisere voldsomt. Jeg har forsøkt å prate med rolig og logisk stemme, med fokus på strømbrudd, flom- og rasfare - og appellere til deres sunne fornuft. Men jeg merker jeg ikke kommer gjennom til de. Jeg er jo tilhenger av fellesskap og samarbeid i en eventuell krise, liten som syor, og det gjør meg oppriktig litt trist at mine nærmeste ikke skjønner greia.

Hvordan er erfaringene deres? Har dere ett lokalt nettverk av noe slag, eller i det minste noen likesinnede?

[Fjøsnissen]

Og skulle stå alene gjennom en krise eller i det hele tatt livet generelt, er i hvert fall ikke plan A. Jeg er så heldig at jeg har venner helt tilbake fra ungdomstiden hvor vi har preppet stort sett hele tiden, av og på. Vi har også fått til et samarbeid, både oss i mellom og med andre, til forskjellige prosjekter. Men vi er ikke helt enige om hva vi ser for oss kommer til å skje. Noen har vært mer interessert i et Stay Behind opplegg, og fokusert veldig på en invasjonskrig og påhørende motstand. Så har det vært noen med rene dommedagsprofetier og konspirasjoner, som så for seg at polene kom til å bytte plass og at det er en stat i staten og så videre. Så har vi dem som vil være rent selvforsynte med et landlig liv i et mer økolandsby opplegg.

Så det har vært noen meningsutvekslinger i løpet av årene, med noen forlatte prosjekter som f.eks tømmerkoie i fjellet og å skulle grave ned forsyninger i store kvanta mot andre som heller ville pusse opp hus og bygge opp et lager i før nevnte hus, heller enn å grave ned rikdommene sine. Men nå har vi begynt å få til et bedre samarbeid, hvor vi samarbeider der vi er enige, så får vi bare leve med valgene våres hvis det skulle vise seg at noen av de andre har rett og det blir atomkrig eller invasjon av kjøttsultne romvesener. Resultatet er i hvert fall at vi kan samle oss til dugnader og stiller opp i de krisene folk kommer opp i, som er bedre enn å skulle gå helt hver sin vei.

Glem heller ikke naboer, det å gå på dugnader og bli kjent med hverandre er et godt utgangspunkt. Om en har lagt grunnlaget for samarbeid før en krise, står en mye sterkere selv om ikke alle har mat for et år. En kan ikke alltid få det som en vil, så da får en gjøre det en kan med det som er.

Jeg vil til slutt anbefale å se på frivilligheten som en mulighet for å finne likesinnede, selv om det også der er sine ulemper. Men å ha ett nettverk innenfor Røde Kors eller Heimevernet eller noen av de mange andre organiasjonene en kan bli med i, gjør at en står sterkere. Og en kan få opplæring i mye moro og lære seg ting en ikke ville gjort alene.

[Fjøsnissen]

Beredskapsvenn er årets ord! Venner, naboer, kollegaer eller familie, det er mange som kan trenge hjelp av oss eller som vi kan få hjelp fra.

Link til sikkerhverdags sin artikkel om felles egenberedskap og hva en kan gjøre for å styrke den:
https://www.sikkerhverdag.no/din-bereds ... beredskap/

[Northman]

Gode naboer og venner man kan regne med, er uvurderlig. Men for å oppnå å ha dette må man være det selv, en god nabo og venn man kan regne med. Nå tilhører jeg en generasjon som ikke akkurat er fortrolig med prepper begrepet, men likevel har det i DNAet fra barnsben. I min barndom var det en selvfølgelighet at man kjøpte poteter for vinteren, når potetene ble høstet. Potetbingen i kjelleren hadde alle naboene våre på bygda også. Ved kom til hus om sommeren og i gangskapet stod dunker og poser med mel, salt og annet. Det kaltes ikke prepping, men husholdning. Selv om jeg bor i byen nå , ligger det litt i meg fortsatt . Jeg får vinterved i hus i august, men jeg har dessverre ingen "potetkjeller". Skulle gjerne hatt det, men det er alt for varmt der nede for lagring av poteter. Likevel hadde jeg ikke sultet om butikkene stengte ett par uker. Eller om strømmen hadde vært vekke ett par uker. Jeg har mange venner på mitt nivå, og vet at jeg kan regne med dem.
De fleste husker nok storbrannen i Lærdal vinteren 2014 og mer enn 600 personer ble evakuert i den forbindelsen. Det hele startet en stormnatt og utviklet seg uhyggelig fort. Tenk deg situasjonen der du ligger varm under dynen din om natten, og plutselig opplever at brannvesenet bryter ned ytterdøren din, kommer larmende opp trappen til rommet ditt og roper til deg. "Dere må ut!! Nabohuset brenner! Huset ditt har også begynt å brenne! UT UT". Kanskje du rekker å tre på deg en bukse og finne skoene dine i kaoset. Kanskje ikke. Ett 70 talls personer ble husløse den natten, og noen av dem havnet ute i mørket, vinden og kulden uten å være i nærheten kledd for det. Ingen omkom eller ble alvorlig skadet. Etter den hendelsen har jeg alltid hatt det som på nynorsk heter en bug out bag klar. Eller selvfølgelig en ryggsekk, med alt som behøves for å klare seg en vinternatt ute. Inkludert en billig parkdress kjøpt på Europris. Nå er Lærdal ett lite samfunn, og de 600 som ble evakuert var det ett apparat til å ta hånd om slik at de ikke trengte å ha en vinternatt ute. Hvis 50% av Stavangers (der jeg bor) befolkning måtte ut av husene sine en vinternatt i uværet, ville det være 75000 personer som trengte omsorg og det ville ikke være i nærheten nok kapasitet her til å ta hånd om så mange. Da kan en bug out bag skille mellom liv og død.